Jeg vil påstå at menneskene her er mye flinkere til å se hverandre, til og med i storbyene. Man går aldri inn på en ”bar” (kafè) uten at man hilser på betjeningen. Det samme gjelder på butikkene, unntatt de helt store butikkjedene da, eller IKEA for den saks skyld. Denne hilsingen medfører at man etter hvert føler at man kjenner alle som jobber i nærheten av der man bor, for ikke å glemme alle de andre hundeeierne i området. Jeg blir faktisk litt trist ved tanken på at jeg snart skal flytte fra Rivoli, siden jeg kun trenger å gå ti meter før jeg møter noen å hilse på eller snakke med.

Et godt eksempel på dette er at jeg i det siste har byttet lekepark. Der kjenner jeg selvfølgelig allerede alle, samt at jeg vet hvilke hunder og unger som kan eller vil leke med Frida og Leonard. En dag jeg gikk tur i gamleparken møtte jeg en hundeeier jeg kjenner, og han var oppriktig trist da jeg sa at vi snart er på flyttefot. Det er merkelig å oppleve at bare det å lufte barn og hund har en slik virkning på sine medmennesker. Det er også interessant å se hvor mange som vil snakke med meg, og da svært gjerne høre om Norge. For italienere liker å skravle, og det passer meg i grunnen fint!